Garden Sygard Storrvik ligger i bakkehellet der elva Tessa renner ut i Vågåvannet. Følgende beskrivelse er hentet fra Illustrert Tidende anno 1868: 

“ Fra Gaarden har man en smuk Udsigt over det bleggrønne Vaagevand og i Baggrunden sees Begyndelsen af Loms Dalføre, tilhøire for det kjegleformede Fjeld, der hæver sig ved Vandets vestlige Bred.”

Sygard Storrvik hadde fallretten i elva Tessa, og da staten på slutten av 1800-tallet kjøpte den, ble det bygd kraftverk, det første i Vågå. Og da ble det gatebelysning fra kraftstasjonen til garden! Sygard Storrvik hadde også sagbruk og mølle.

 

 

 

Gardsanlegget, 11 hus, ble fredet i 1923. Husa er fra 16 og 1700-tallet, med væslitte tømmervegger og torvtekte tak.

Sygard Storrvik er en gammel slektsgard. Og slekten etter den første kjente eier på tidlig 1400-tall, lagrettemann Eindrid Ivarson, sitter fortsatt på garden. Nå bor det fire generasjoner der, og dagens eier, Lars Formo Storrvik, er 19. generasjon.


I dag drives det med korn- og høyproduksjon og skogsdrift. Fjøset er omgjort til snekkerverksted. Der blir det produsert kjøkken, senger, skap, med mere, alt etter kundens ønsker. Det er skigardproduksjon, samt laging av treskilt.

 

 

 

Gardsturisme ble det startet med i 1980. Det er bygd fem hytter i utkanten av tunet, alle høystandard. De er bygd i gammel, tradisjonell stil i tråd med gardens egen bebyggelse. For dette fikk eierne Vågå kommunes første byggeskikkpris i 1995.

I 1997 ble Sygard Storrvik tildelt Norsk Kulturarvs kvalitetsmerke, Olavsrosa. Begrunnelsen var:  “Gardstunet på Sygard Storrvik var eit av dei første som vart freda i landet. Miljøet er særprega med bygningar og interiør som viser det ypparste av handverk og skaparglede. Gardsfolket har opna tunet for turistar som attåtnæring til jordbruk og skogsdrift”

I dag er det kanin, katt og hund her, og noen få trivelige norske ursauer som går og beiter rundt om på garden. Det er tre vakre dølahester som blir brukt i turistnæringen og i skogen.